MÅNEKVELD    av Inger Hagerup

Så underlig det er å stå og fryse

i måneskinnets ensomhet en kveld

og kjenne kulden fra det døde lyset,                    

men være levende allikevel.

Jeg er en gave livet engang ga meg

av lyst og smerter og av kropp og sinn.

Og disse ting skal døden snart ta fra meg

Han holder alt sin bleke hånd om min.

Men ennå lever jeg. Jeg elsker noen

og kjenner lykkens forte, søte sting,

for ennå har jeg ikke nådd til broen

som går fra allting og til ingenting.

Å, vær tålmodig død, og skynd deg ikke!

Du blir min siste mørke kjærlighet.

La meg gå langsomt gjennom øyeblikket                                                                      

imot din dype, dype evighet.                                     Tilbake