MEN LIKEVEL  

Mitt mørke savn pakker inn dine ord,

varmen jeg gjemte i den lune stillheten

for å holde den fast, lenge

Ved ditt veldige fravær jages jeg inn i

min egen sanselighet, rammet av mitt altfor

åpne nærvær. Som en kulde i mørket.

Men du er der og,med din knugende avstand

Svidd inn i usynlige lenker, sammenvokst av

svale erindringer og brennende blod

Der  folder du deg ut; Seende,pustende,værende

i et imperium av drømmespor.Og ansiktet ditt

rører ved meg. Nakent

Tilbake