TIL MIN BESTEFAR
Du sitter der så gammel
min kjære bestefar.
Hvor er det blitt av glimtet
som i ditt øye var?
Ditt blide,glade øye
er nå blitt tomt og matt.
Er det dette som er tegnet
på at livet går mot natt?
Et langt,tynt hårstrå
henger ned ved øret ditt,
et hår engang så frodig.
Nå er det blitt tynt og hvitt.
Din furete hånd er kraftig
Den vitner om ditt liv,
bærer fortsatt preg av styrke,
den styrken som preget ditt liv.
Et liv for det meste alene
ja,det var skjebnen din.
Et liv med slit og alvor
som aldri formørket ditt sinn.
Med et lystig humør du levde
med ditt småbruk og dine dyr.
Du stelte med trygghet og klokskap
for dine sauer og dine kyr.
For dine tre små unger
ble du både far og mor.
Men du ga deg aldri over,
selv når sorgen ble for stor.
Ja,hånden ru og furet
har gjort sin manndomsplikt
og i dens tunge baner
der fulgte aldri svikt.
Det liv du levde med stolthet
er nå på veg mot kveld,
men selv når du engang er borte,
vil du være hos oss allikevel.