KROPPEN OG SJELEN
KROPPEN OG SJELEN SNAKKER UT:
Kroppen snakket til
sjelen i natt
for så mange sorger
hadde den hatt:
KROPPEN: Jeg ønsker at vårt samarbeid var slutt!
Nå har jeg snart ikke mere futt!
SJELEN: Men kjære deg,hva klager du over?
Jeg jobber alltid ensom når du sover!
KROPPEN: Jo,ofte når du er nedfor eller lei
så går det altfor hardt utover meg!
SJELEN: Hvis tanker tynger sorger som er mine,
så får vel JEG den aller største pine?
KROPPEN: Men du driver jo stadig og fortrenger!
Så får jeg smertene jeg ikke orker lenger!
Stadig får jeg muskler som er stramme!
I det siste har du ofte latt meg ramme!
SJELEN: Tror du det er godt å være meg?
Tankens slit vil aldri ramme deg!
KROPPEN: Å,tanken din kan ofte bli en plage!
Særlig går det utover min mage!
Jeg husker godt da du holdt den talen!
Du virket rolig og behersket der i salen.
Men magen min den fikk så sterk en smerte
at det nesten ble for mye for mitt hjerte!
SJELEN: Å,allting tar du nå innover deg selv!
KROPPEN: Men du blir særlig sår når det blir kveld!
Så skyver du ofte tunge tanker vekk
og driver og smiler så stolt og kjekk!
Kunne du bare beholde sorgen din!
Hva med litt bedre selvdisiplin?
SJELEN: Snakker DU til meg om selvdisiplin?
Du som sjeldent styrer tungen din!
Ofte FØR jeg får tenkt ut mine tanker
er ordene på tungen din og vanker!
Den som kan holde tungen sin i ly
er større enn en som inntar en by!
KROPPEN: Ja,jeg vet at du egentlig har rett......
Men sammen har vi det da ganske lett?
Pussig i grunnen,så ulike vi er!
Du går naken,mens jeg bærer klær!
Og jeg vil ha mat fra jordens grøde,
mens næringen din er åndelig føde!
SJELEN: Men du har det godt når jeg får min føde,
selv foruten din markens grøde!
Du slapper av så du kan lengre leve
når gleden min gir deg følelse av å sveve!
KROPPEN: Ja,men du får også føde gjennom meg,
for ørene mine gir musikken til deg!
Og øynene mine lar deg se vakre ting
og all naturen rundt omkring!
SJELEN: Ja,kjære venn,jeg lever gjennom deg
for det er jo mye du gir til meg!
KROPPEN: Skal du da ikke takke mine ben,
som lar deg vandre over stokk og sten?
Hvor ofte var de ikke såre og ømme
når du over fjellet gikk som i drømme!
SJELEN: Jo,men formen din ble mye bedre!
Samspillet vårt,det burde vi hedre!
KROPPEN: Hva syns du om vårt samarbeid i døden?
Mens jeg blir muld,flyr du i morgenrøden!
SJELEN: Men kjære deg,du vet jeg tar deg med!
Hva var vel jeg om du ikke lot meg se?
Uten deg hva skulle jeg vel gjøre?
Jeg er rik fordi du lot meg høre!
KROPPEN: Ja,kjære venn,jeg lever gjennom deg,
når du ved min død flyr så stolt i veg!
La oss heller fortsette å vandre
i samarbeid og vennskap med hverandre!
Så kroppen og sjelen
ble gode venner,
og virker nå sammen
i alt som hender!
ILS